Tanker om å bli far - Min samboer forteller
Dette er skrevet af min samboer, M:
Vet ikke om dere kvinner der ute har tenkt eller spurt den kommende far om hvilke tanker han gjør seg og hvordan han føler med tanke på den nye rollen som han snart skal kle?
Jeg vet hvertfall at for min del har det vært mange tanker rundt dette. De første tankene da jeg fikk vite at min kjæreste var gravid var glede, tenk at vi skal få starte en familie sammen! J Og de første månedene er det kun denne følelsen som har vært inngående for meg, dette kun når det gjelder tanken på å bli en far. Ellers har det selvsagt vært mange andre følelser omkring graviditeten, men dette ble adressert i forrige innlegg.
Etter som tiden har flydd av gårde ekstremt hurtig og terminen nærmer seg med stormskritt, er det noen følelser og tanker som begynner å boble i bakgrunnen. Som f.eks. vil jeg bli en god far? Hvordan skal jeg vite hva jeg skal gjøre? Tenk hvis jeg gjør noe galt? Misforstå meg riktig, gleden er der enda, og den har ikke avtatt noe, men redsel for at man skal gjøre noe galt, at barnet ikke kan like deg, eller at du rett og slett ikke vil være en god far er tilstedeværende. Jeg tror dette er en helt naturlig tankegang for menn som ikke har hatt for mye erfaring med små barn, eller som generelt er redd for at man skal skade den lille tassen som man skal holde i sine hender. Hun/han virker jo så liten og skjør, og man skal jo holde barnet på en spesiell og riktig måte!? Holder jeg barnet riktig, hva er følgene for at jeg holder barnet galt? Jeg er stor tilhenger av mentaliteten «learning by doing», men i dette tilfellet føler jeg at det å få litt ekstra informasjon på området ikke skader. Jeg vet ikke om det bare er meg, men jeg føler at nesten samtlige hefter og informasjon som man får er veldig rettet om mor og selve graviditeten, men ikke noe særlig informasjon for far og hvordan han kan forvente tiden som kommer etter at den lille poden er kommet til verden… Er dette fordi man mener at det ikke er
så mye galt man kan gjøre, eller er det bare fordi dette er et område man ikke vektlegger siden det er far?
Noe informasjon finner og får man jo, og det virker som om det viktigste man lærer seg er at barnet skal ligge på ryggen når det sover. Om man gjør dette, så er det ikke så viktig hvordan man håndterer de resterende oppgavene!? Dette er hvertfall inntrykket jeg som mann får når jeg ser på informasjonen man får utlevert. Jeg har da i tillegg lest boken til Finn Bjelke; «Pappa for første gang» og vil anbefale alle som har litt redsel for det som kommer etter at poden er kommet ut til å lese denne for å roe ned nervene litt. Her ser man at feile er noe man kommer til å gjøre, men i de aller fleste tilfeller er det helt ufarlig. Han skriver i tillegg på en veldig morsom og enkel måte, som gjør at man simplifiserer noe som mange sannsynligvis ser veldig vanskelig på. Jeg har stadig en redsel for at barnet mitt ikke skal bli glad i meg, men jeg er ikke redd for at ting kommer til å gå så galt. Da det virker som om alle andre har vært i samme situasjon, informasjon har vært veldig vag eller ikke tilstedeværende for den kommende far, men allikevel klarer nesten alle barn å vokse opp til å bli noenlunde «normale» mennesker.
Jeg gleder meg noe helt utrolig mye til å kunne holde min datter i mine hender og vise henne at jeg kommer alltid til å passe på henne og være der for henne så lenge jeg lever. Uansett hvilke valg, hvilken legning eller trosretning hun tar. Jeg tror ikke at veien kommer til å bli smertefri, men jeg tror det kommer til å ende godt til slutt.
Vet ikke om dere kvinner der ute har tenkt eller spurt den kommende far om hvilke tanker han gjør seg og hvordan han føler med tanke på den nye rollen som han snart skal kle?
Etter som tiden har flydd av gårde ekstremt hurtig og terminen nærmer seg med stormskritt, er det noen følelser og tanker som begynner å boble i bakgrunnen. Som f.eks. vil jeg bli en god far? Hvordan skal jeg vite hva jeg skal gjøre? Tenk hvis jeg gjør noe galt? Misforstå meg riktig, gleden er der enda, og den har ikke avtatt noe, men redsel for at man skal gjøre noe galt, at barnet ikke kan like deg, eller at du rett og slett ikke vil være en god far er tilstedeværende. Jeg tror dette er en helt naturlig tankegang for menn som ikke har hatt for mye erfaring med små barn, eller som generelt er redd for at man skal skade den lille tassen som man skal holde i sine hender. Hun/han virker jo så liten og skjør, og man skal jo holde barnet på en spesiell og riktig måte!? Holder jeg barnet riktig, hva er følgene for at jeg holder barnet galt? Jeg er stor tilhenger av mentaliteten «learning by doing», men i dette tilfellet føler jeg at det å få litt ekstra informasjon på området ikke skader. Jeg vet ikke om det bare er meg, men jeg føler at nesten samtlige hefter og informasjon som man får er veldig rettet om mor og selve graviditeten, men ikke noe særlig informasjon for far og hvordan han kan forvente tiden som kommer etter at den lille poden er kommet til verden… Er dette fordi man mener at det ikke er
så mye galt man kan gjøre, eller er det bare fordi dette er et område man ikke vektlegger siden det er far?
Noe informasjon finner og får man jo, og det virker som om det viktigste man lærer seg er at barnet skal ligge på ryggen når det sover. Om man gjør dette, så er det ikke så viktig hvordan man håndterer de resterende oppgavene!? Dette er hvertfall inntrykket jeg som mann får når jeg ser på informasjonen man får utlevert. Jeg har da i tillegg lest boken til Finn Bjelke; «Pappa for første gang» og vil anbefale alle som har litt redsel for det som kommer etter at poden er kommet ut til å lese denne for å roe ned nervene litt. Her ser man at feile er noe man kommer til å gjøre, men i de aller fleste tilfeller er det helt ufarlig. Han skriver i tillegg på en veldig morsom og enkel måte, som gjør at man simplifiserer noe som mange sannsynligvis ser veldig vanskelig på. Jeg har stadig en redsel for at barnet mitt ikke skal bli glad i meg, men jeg er ikke redd for at ting kommer til å gå så galt. Da det virker som om alle andre har vært i samme situasjon, informasjon har vært veldig vag eller ikke tilstedeværende for den kommende far, men allikevel klarer nesten alle barn å vokse opp til å bli noenlunde «normale» mennesker.
Jeg gleder meg noe helt utrolig mye til å kunne holde min datter i mine hender og vise henne at jeg kommer alltid til å passe på henne og være der for henne så lenge jeg lever. Uansett hvilke valg, hvilken legning eller trosretning hun tar. Jeg tror ikke at veien kommer til å bli smertefri, men jeg tror det kommer til å ende godt til slutt.
Kommentarer
Send en kommentar