Livet sammen med en gravid - Fra en manns perspektiv

Dette er skrevet av min samboer, M: 

Mange lurer på hvordan det er å bo/leve sammen med en gravid, og jeg vil påpeke at dette er bare min situasjonsbeskrivelse på det og overhodet ingen fasit. Årsaken til dette er at jeg mener med bakgrunn av hvor forskjellige personligheter mennesker har, vil alle bli påvirket forskjellig av de hormonelle forandringene som skjer i den gravides kropp. Selv om det ikke finnes noen fasit, virker det å være generelle likhetstrekk som går igjen;

·        Humørsvingninger (Disse kan variere fra glad, trist, lei, lykkelig, etc i løpet av noen sekunder)

·        «Cravings» (Her kan man få ulike ønsker som vil variere i løpet av graviditeten, selv om sjokolade virker å være en av tingene man aldri kan få for mye av) J

·        Irrasjonalitet (Dette henger nok mye sammen med at kvinner tenker ofte mer med følelser enn logikk, og når man får en overload av hormoner som forstyrrer følelsene kan det rasjonelle bli tapt litt i løpet av en diskusjon. Og disse diskusjonen vil komme, hvordan man som mann skal håndtere dette er vanskelig. Bare husk at den personen som du forelsket deg i, og som du elsker, er der stadig og vil komme tilbake som en du bare elsker enda mere når hun har gitt dere deres barn. Så bit tennene sammen, vit at det hun sier er ikke noe hun mener, men hun kan bare ikke kontrollere de hormonelle forstyrrelsene som tar overhånd. Et lite tips til dere kvinner, dersom dere i etterkant klarer å se det som dere gjorde var galt, vær så snill å innrøm dette og si unnskyld til deres mann, det kan lege mer enn mye annet. Det samme gjelder selvsagt også for deres mann, dersom han skulle si ting han ikke mener i «kampens hete».)

Det sikkert mange av dere lurer på er hvordan man skal håndtere og takle en slik dramatisk endring av en persons væremåte. Det eneste jeg vil råde dere til er å elske denne personen enda mere enn dere har gjort tidligere, prøve å være der for dem når de trenger det, men det er også viktig å sette grenser å si nei. For noen ting som blir ønsket er ikke helt innenfor det som man bør akseptere.

I løpet av graviditeten som min kjæreste og jeg har, så har vi hatt flere opphetede diskusjoner. Om jeg har handlet riktig i disse er vel diskuterbart, men med det faktum at vi stadig klarer å holde ut hverandre må være et tegn på at vi gjør noe riktig J noe som jeg er utrolig takknemlig for! For jeg kunne aldri ha tenkt meg eksistens uten de to kjæreste og viktigste i mitt liv. Selv om vårt barn ikke er født enda, så har jeg allerede knyttet meg sterke bånd til henne. Det å legge hodet inntil magen på min kjære og høre hjertet til vårt barn slå fyller meg med en ubeskrivelig glede og stolthet, tenk at vi har produsert en liv sammen!? Når så vår lille prinsesse begynner å presse mot mitt hode med armer og ben, er det nesten som om hun skulle være der sammen med oss… Nokså utrolig hvordan man kan elske noen man aldri har møtt så høyt at man ville gjort alt for dem.

Beklager den lille avsporingen, men man kan lett bli litt rørt av den lille som man venter på å få møte. Det er mye man skal forsøke å ta hensyn til som mann når man bor sammen med en gravid. Som nevnt ovenfor vil personen endre seg, og det kan for mange være svært vanskelig å håndtere. Igjen, bit tennene sammen, vit at det de sier som kan være sårende ikke er noe de mener men en bivirkning av underet dere produserer sammen. Selv om de fleste menn kommer med uttalelser som at det er hun og ikke vi som er gravide, så er det faktisk vi. Forskjellen er at det kun er HUN som sitter med alle bivirkningene, og du blir som eneste tilgjengelige forløsningspunkt skyteskiven når hun trenger å få ting ut av systemet. Det er hvordan vi som menn klarer å håndtere disse situasjonene som vil være avgjørende for om man klarer å holde sammen. Husk at det kun er vi, mennene, som ikke har en bivirkning som følge av graviditeten, vi er stadig oss selv. Men kvinner, husk dette, noen av de tingene dere kommer til å si kan og vil være svært sårende, og alle mennesker har et punkt som man kan nå som vil være bristepunktet for hva man kan tåle. Dersom man kommer til dette punktet, skjeller ut den man elsker for å fortelle dem at slik oppførsel ikke kan aksepteres, så vit at det gjøres med beste mening og ikke fordi man har sluttet å elske deg. Det er FORDI personen elsker deg at det sårer så mye det som blir sagt. Her snakker jeg av egen erfaring, og er veldig glad for at vi kom oss helskinnet og sterkere gjennom denne hendelsen.

Det er så mye man kan fortelle for å forsøke å forklare hvordan det er å leve sammen med en gravid person, dessverre føler jeg at de aller fleste som forteller om hvordan deres kjæreste/samboer/ektefelle har vært eller er som gravid, så setter man fokus på de ting som i den store sammenhengen ikke betyr noe. Denne perioden som man skal «kjempe» seg gjennom er jo ikke noe som foregår i lang tid, er jo bare en brøkdel av livet man skal tilbringe sammen. I tillegg så burde man da mye heller sette fokus på det fantastiske som skjer i løpet av graviditeten og at man skaper et nytt liv og en familie sammen, i stedet for å henge seg opp i detaljer om hvem som hadde rett i en diskusjon.

Jeg prøver selv å være tålmodig med min kjæreste, og noen ganger klarer jeg det, andre ganger ikke, og slik er det med de fleste ting her i livet. Man prøver, feiler, og prøver igjen. Det viktigste er å aldri gi opp, og hva man klarer å lære fra de gangene man feiler og forsøker å gjøre det bedre neste gang. Husk at premien man får etter å ha stått distansen er å få holde sin sønn eller datter vedsiden av sin kjære på fødestuen, og det er verdt alle prøvelser.